Da jeg var stor nok og søskena mine var for små, var det stas å bli med fadern ned på åkeren. Her var det stein å plukke og grenser å sjekke.
Hver vår skapte flommen i Lenaelva spenning. Tålte nydyrkinga vannet? Jeg har fortsatt ikke klart for meg hva det jordet egentlig heter. Kanskje «neppå mørbru»? For meg heter det siste jordet inn mot skogen, bak de gamle husmannsplassene nydyrkinga.
I dag har jeg spadd opp tre digre trillebårlass med matjord. Digre røtter og steiner har gitt bråstopp på spadetaket. Men nå er et silkemykt og flatt bed klart til å bli kjøkkenhage.
Modern hadde også nydyrking. I den gamle frukthagen stod etterhvert rader med purre, persille, rosenkål og grønnkål. Om vinteren var det min jobb å høste til middag. Jeg liker fortsatt ikke «moderne» sunne mørkegrønne blader. Kålhoder sørget mål på mål med åker for, rett utenfor hagan.
Men her i den vesle nydyrkinga anno 2022 blir det rød spisskål. Innimellom har jeg priklet ut noen gulerøtter. En forsømt dillplante fra drivhuset skal få nytt liv. Ved hjertesteinen sådde jeg en hel pose ruccula. De ørsmå frøene ramlet som en ørliten haug nedi fåra. Så jeg var litt mer forsiktig med frøene til plukksalaten. De ble trykket ned i fårene litt og litt. Persillefrø er dytta ned innimellom. Det lærte jeg i 2018, så deilig da salaten ble blanda med persille.
sjarmen med karmen 