Velkommen tilbake franske fru estragon

Har du opplevd å møte en gammel venn på et uventet sted? Eller at det dukker opp noen du ikke husker navnet på? Noen få kvadratmeter med planter byr på overraskelser hver vår. Hvem overlevde vinteren? Hvorfor dukker ikke fjorårets mest robuste plante opp i vår?

Bloggen har ikke alltid fasiten, og i fjor lå skrivinga korona-nede. Nå står det ei frøken alene i urte-karmen. Hun er først ute til sommerens fest, og kikker sjenert rundt seg.

Først tror jeg en robust rosmarin har funnet vegen tilbake til Eina. Jeg fabler om lammekoteletter og spansk skogsbunn fylt av aromatiske men harde blader. Men når jeg kjenner på planten er den helt myk og den smaker lakris, nei – remulade!

Gjensynet gjør meg glad og sulten. Men «spede spira lyt få stå». Så jeg nøyer meg med oppskriften på verdens beste tilbehør.

Remulade
2 dl majones
1 ss grovhakket kapers
1 ss grovhakket sylteagurk
2 stk stilker grovhakket persille
1 stk stilk grovhakket fransk estragon.
Salt og pepper.
Bland og nyt til smørbrød med fisk, en eksklusiv cabaret, eller roastbiff.

De andre karmene har også vårlige smaksbomber, om ikke så eksklusive som hun fra det franske kjøkkenet. Graslauken har allerede prydet omeletter og supper i flere uker. Og en liten knopp varsler hagens første blomst. Gleder meg til bukett!

Keiser løpstikke var som vanlig først oppe av jorda og har tålt kald, kvit drakt i år også.

I år har han et nytt bed å boltre seg i. Tre planter er flyttet fra garasjeveggen. I år skal tøffingene stå inngjerdet foran verandaen. løpstikka på hjørnet ser også robust ut i år.

Mynten har parfymert jorda, selv om spirene er ørsmå. Tidligere har jeg tabbet med å luke denne karmen om våren. I år står den urørt. Noen av spirene er nok ugras, eller kanskje blomster? Håper ruculasalaten, som ble borte i fjor, finner vegen fram igjen. Hvis ikke kjøper jeg nye planter.

Chilibua, et lite drivhus, er vårens nyhet. I år står frøplantene innendørs og feirer våren. Her er flere slag blomkarse, dill, persille, og spirer som skal bli til sukkererter. Jeg forsøker meg også med noen solsikkefrø fra USA som Aina har gitt i gave. Agurkspirene ble glemt igjen ute etter en kveldsøkt med frø. De druknet i alt regnet. I dag har jeg sådd små flate frø på nytt i potter. Varmekjære agurkplanter skal bli i huset resten av livet. Men de andre skal ut så snart varmen kommer.

Drivhuset er både lettvint og inspirerende. Og så håper jeg at plantene blir ekstra frodige i år.

Et par sukkererter ramla ut på veg til chilibua. De forelskede rømlingene får teste parforholdet utendørs. Spennende å se om kjærligheten blomstrer like mye i friluft. Og resten av de runde ertefrøene ligger gjemt blant både løpstikker og langs bak- kanten av hjørne-kassen, der sukkerertene trivdes i fjor. Blir de små etternølere eller livskraftige friluftselskere? Vi får se. Jeg har lært tidligere at oppstarten er det viktigste i livet.