Å grava oppatt

Egentlig mener jeg at våren skal gå sin gang. Jeg legger frøposene tilbake i skapet gjennom mars og halve april. Planter som spirer uten nok lys blir små og redde, sammarn gjennom. Det hjelper ikke å være eldst.

Men, våren pirrer utålmodigheten. For bare noen minutter siden var peppermynteplanter, salvie og oregano dekket av en meter snø! Nå har jeg satt fart i våren, selv om nattefrosten fortsatt truer.

Jeg står og tenker på om det var lurt å grave fram plantene. Vurderer om jeg skal legge på snø igjen. Om jeg rett og slett har skadet livet som hvilte under det beskyttende snølaget.

Tanken på små harde blomsterknopper som aldri får springe helt ut, får meg til å huske noen av jentene jeg vokste opp med.

Hu vart for tidlig moden, ble det visket. Selv om vi var jevngamle, var hun ikke barn. Noen av jentene på skolen var tynne og små men voksne og mystiske. Vi skjønte at modenheten ikke var skapt av positive vilkår. Trusler om at vi ville slutte å vokse hvis vi røyka, drakk kaffe eller bare spiste godteri skapte fordommer hos oss som hadde det godt og trygt.

Nå spørs det om utålmodigheten min får hjelp av varme solstråler eller straffes av bitende nattefrost. Det er uansett for seint å beklage til små skjelvende spirer som møter verden for tidlig.