Først: Jeg har fortsatt to sett med karmer. Men i år er jeg redd for stedet hvor det er mye varmere og finere enn på kalde Eina. Jeg prøver å fortrenge pallene som står bak dukkehuset i den vakre sørvendte skråningen på det unevnelige stedet. Jeg er aller mest engstelig for å bli ferska i å reise dit. Og for å beholde sjarmen må jeg glede meg over de mikroskopiske tegn på vår her på Eina. Har ikke akkurat lyst på å tagge innlegg med skammen med karmen, heller.
Årets vinner i spiremesterskapet 2020 ble…..graslauk! (Ser fortsatt ikke snurten av spirer hos fjorårets vinner av vandrepokalen, Keiser Løpstikke.) Så du får lese mer om han her.
Dato: den første varme dagen med over 20+ i det varmeste solhjørnet, tirsdag 31. mars 2020. Midt inne i ei økt med isolasjon og korona og hemmet av de dårlige erfaringene med fjorårets alt for tidlig såing … har jeg bestemt at nå starter årets sesong med sjarm i karm. Sommertid startet jo i forigårs. Det må bare bli lysere tider nå – til tross for at jeg sliter med palleskam fordi jeg lengter etter to tuer med med graslauk og noen grønne spirer.
I tillegg til graslauken som får medalje, har også nye sjeler startet våren. I prisutdelingen «fremmede planter uten planlagt audiens innafor karmen og som sikkert ikke kan spises» har en vakker slyngplante dristet seg til et samliv med kongen av vårsmak. Jeg har ikke peiling på navnet til den freidige krabaten som hardfør koser seg i sola, men velkommen skal han være.
Og hvem er denne mikrosjelen her? Jeg har ikke hjerte til å knipe av for å sjekke om det er mynte. Dobbelt på pallen i år mellom hun som ligner på mynte og graslauken. Hadde det ikke vært koronakrise hadde jeg reist på polet og kjøpt rom til Mohito for å feire!
sjarmen med karmen 