Vennskap

I dag har jeg lyst til å skrive om hvor glad jeg blir av blomster. Selv om lufta er skarpere på sensommeren, vil de som kommer på besøk sitte ute på verandaen. Buketten med blomster, hvorfor sprenger lykkefølelsen ut i et smil når vi beundrer litt krondill og rosa og røde kronblader på bordet?

Vi rusler vi til pallekarmene for å plukke rucula og salatblader rett på middags-tallerkenen. Og til desseret drikker vi mojitos. (Les om drinken mojito her). Uten blyghet vokser og breier mynten seg, jo fler blader vi klyper av ved skuddene. 

En sjarmerende og lysende gul ranke av runde blader og gule blomster tvinner seg mot oss fra  pallekarmene på baksiden av uteplassen.

I balkongkassene vokser bestevenninnene blomkarsen og klatreplanten «Susanne med det sorte øyet». De slynger seg fortrolig rundt hverandres stengler. Sammen danner de en blomstrende vegg  i nyanser av orange og grønt.

Nedenfor blomstrer lilla Margeritter og pompøse rosa Georginer i krukkene sine – uke, etter uke etter uke.

Når vi sitter midt i blomsterfloraen føler vi oss glade og sterke og løser store og små verdensproblemer. Blomstene gjør meg også barnslig lykkelig. Vi prater sammen. Plantene vokster og bokstavlig talt blomstrer når de får omsorg. Uten protest eller motforestillinger. De strutter og jåler seg til ved å slynge seg en ekstra vakker krøll og blottlegger de vakreste kronblader. Se på meg! roper plantene til bier, humler, sommerfugler – og jeg beholder gode venninner som lar seg beruse av sommerduftene.