Fjoråret lærte meg at blomkarsen er følsom. Frøene fra samme pose ga både store og små planter. Også i år stortrives planene i pallekarmen inni det lune hjørnet ved verandaen. Før bildet ble tatt var de i ferdige med å vokse seg inn i dillåkeren.
Den største inspirasjonen i fjor var at Blomkarsen er klatreplante. Så nå har jeg lakkert tre balkongkasser i gult og plantet de frodigste plantene der. Eksperimentet er om de bråstopper å være frodige. For sikkerhetsskyld er tåteflaskene på plass.
Plantene som nå er like frodige er fra to kull. De første var en herlig forsmak på våren, selv om de ikke trengte tjuvstarten.
Men ei av plantene tålte ikke mangelen på varme da de ble satt ut. Hun har forblitt blitt en dvergplante etter alt for tidlig start på livet uten riktig stimuli. De små bladene minner meg om noen av jentene jeg vokste opp med. De var tøffe men små kvinner, uoppnåelige og mystiske for oss småungene som fortsatt lekte, selv om vi var jevngamle. Disse jentene måtte spire uten at omgivelsene ga de vilkårene de trengte. De ble preget for resten av livet. Hu vart for tidlig moden, ble det visket om disse jentene. Jeg kjenner at jeg har ekstra omsorg for denne frøkna som på ingen måte vil forstyrre spirene av thai-kål.
Den andre miniplanten er nok mer preget av de nærmeste naboene. Hun ble plantet i hjørnet for å dekorere karmen med ruccula og plukksalat. Forskremt har hun sluttet å vokse. Kommer hun på et tidspunkt til å ta igjen? Til slutt: Som i fjor gir krukkene de minste plantene.
sjarmen med karmen 