Da jeg var lita var det tre vårtegn hjemme i min familie: Når snøen var smelta bak stabburet kunne jeg ta av meg strømpebuksa og nyte bare legger. (Da jeg var 6 skjønte jeg heldigvis sjøl at det var temperaturen og ikke snøen som bestemte om jeg skulle beholde vintertrikåen på). Store gjennomsiktige froskeegg på norgesglass i vinduskarmen fortalte at isen var gått i dammen. ( Som vi helte tilbake når de ble rompetroll). Og sist, men ikke minst, graslauken som skaut seg opp som det første grønne i bedet utenfor verandaen.
«Løp ut og hent litt graslauk til meg» sa modern. Vi unga sprang ut med saksa. Leveransen havna i eggerøre, på toppen av speilegget, i grønn saus, i smøret til fisken, fiskegratengen, salaten og på potetene.
Men det store graslaukgildet var i dokkestua. I små plastgryter, glass og dukkestell i porselen ble det spiselige graset både biff, poteter og kake. Jeg kan fortsatt mane fram den skarpe smaken av varm graslauk uten tilbehør og jeg tygger fortsatt gjerne på et strå.
sjarmen med karmen 